Til bedreviterne.

08 Juli 2012. Det var dagen jeg mistet han. Min trygge havn, stødige fjell, min sjelevenn og aller nærmeste. Dere som virkelig kjenner meg vet at Morten på sett og vis reddet meg da jeg møtte han. Han kom plutselig inn i livet mitt med en enorm positiv kraft, og ga meg en styrke jeg aldri kan forklare dere. Han var unik. Det høres ut som en klisjé, men jeg opplevde faktisk ekte kjærlighet.
Når den som står deg aller nærmest blir revet bort fra deg vil naturlig nok livet ditt falle i grus. Vi får alle en psykisk reaksjon, men det kan oppleves på helt ulik måte fra person til person. Det er flere sorgfaser, og min startet med sjokk. Jeg var selvfølgelig uforberedt på ulykken, og reagerte med en psykisk og fysisk smerte som ikke kan beskrives så lett. Jeg hadde fysisk vondt i hver eneste celle i kroppen, og klarte ikke forholde meg til andre mennesker enn meg selv. Jeg kan nok ha virket apatisk, fordi jeg måtte gå inn i meg selv å la hjernen ta innover seg hva som faktisk hadde skjedd. Forsvarsmekanismen din gjør at du tar inn litt og litt, ikke alt på en gang, og alt og alle utenfor muren din eksisterer ikke. Jeg forholdt meg ikke til menneskene rundt meg før etter at noen timer hadde gått. Noen kan føle at hendelsen er uvirkelig, men for meg var det hele klinkende klart. Morten var død, og  for å ikke bli akutt gal måtte jeg håndtere det på min måte. Jeg var i bobla mi en stund.. Sjokkfasen gikk over, og deretter kom det som blir kalt for reaksjonsfasen. Mange følelser ble vekket i meg, og jeg opplevde en ekkel blanding av angst og sinne. Jeg var også konstant kvalm, svimmel og utslitt. I ukevis tenkte jeg kun på én ting. Selve ulykka. Jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg videre fra de tankene noen gang, og jeg fikk heldigvis masse hjelp fra fagfolk, venner og familien. Jeg snakket om situasjonen min til jeg til slutt var ganske tom. Men det tok lang tid. Reparasjonsfasen kalles det. Man klarer å se litt mer bort fra det som i utgangspunktet har utløst sorgen din. Samtidig som man kan finne glede i ting igjen. Etterhvert kan man begynne å se framover igjen, og det er den siste fasen i sorgen, som heter nyorienteringsfasen. Jeg innfant meg med situasjonen min, og begynte å se framover å tenke ut hvordan det nye livet mitt skulle bli. Det er viktig å få med at alle disse sorgfasene har kommet å gått. Ett skritt fram og fem tilbake. Det er ikke noen fasit på hvordan hver enkelt opplever dette, og det er ikke slik at når man har kommet til den siste fasen, så er alt over. Absolutt ikke. Det har vært, og er fortsatt sånn at jeg befinner meg i en berg og dalbane i perioder. Sånn vil det nok være lenge. Allerede de første dagene opplevde jeg å ha alle de forskjellige fasene i løpet av en og samme dag. Det er utmattende. Jeg tror det er viktig å bestemme selv hvordan man skal ha det. Alt kan ikke styres, men veldig mye kan man faktisk velge selv. I dag skal jeg ha det bra! I dag skal jeg smile! Det er en kamp, og man må jobbe hardt hele tiden, men det er mulig. 

I overskriften min valgte jeg å skrive dette til bedreviterne! Det er en del som tror de vet hvordan man skal ha det etter en tragedie, så da ble dere litt informert om det her. Det er ikke noen fasit! Jeg kjenner mange mennesker.. Jeg hater ingen. Men mange har skuffa meg i tiden etter at Morten døde. Noen har vist meg sitt sanne jeg, og det har skint så lett igjennom.. Det er mange som mener mye om meg og mine, og det er forsåvidt helt i orden. Vi har alle lov til å si hva vi mener. Jeg vil bare få spørre dere om dere faktisk vet hvordan det er å være akkurat meg!? Kan dere vite hva jeg har gått igjennom? Dere kan sette dere inn i situasjonen min, med mindre dere er totalt blottet for empati, men dere kan ikke oppleve den selv! Dere har alle en redsel for å miste deres nærmeste, og kan ha en mening om hvordan dere selv ville reagert på og håndtert situasjonen. "Jeg ville gjort det, og jeg ville i hvert fall ikke ha gjort det!" Osv. Men da kan jeg godt fortelle dere ett og annet om akkurat det... ;) Det er ikke så lett å snakke i det før dere er midt oppi det selv! Jeg har kommet meg helt alright  gjennom en tid som de færreste ville gjennomgått feilfritt. Jeg har tatt noen rare beslutninger jeg kanskje ikke ville tatt tidligere, jeg har ramla og jeg har reist meg igjen, jeg har lært masse om meg selv og andre på godt og vondt, jeg har hatt grusomme dager, men også mange fine, jeg har vært utslitt, men funnet energi igjen. Jeg har levd livet mitt på min måte, jeg har grepet fatt i alt som har fått meg til å smile å holde meg oppe, og jeg klarer ikke se feilen i det. Jeg har ikke gitt opp, ikke ødelagt for noen, og jeg angrer ikke på noe. Jeg er den jeg er i dag fordi jeg valgte det jeg valgte i går. Lurer på hvordan dere hadde kommet dere gjennom den samme tiden.. Det er det nemlig ingen som vet på forhånd. :)

Jeg har møtt en fantastisk person. <3 En helt spesiell. En jeg har blitt veldig glad i. En som har gitt meg den samme trygge følelsen jeg hadde før Morten døde. Ingen vet hva morgendagen bringer, og jeg lar ikke så gode følelser vente, selv om noen utrolig nok har en formening om det også. Finnes det noen fasit på når man skal få lov å føle noe for noen igjen? :) Jeg er hodestups forelska i hvert fall! Riktig eller feil for andre! Det spiller ingen rolle for meg, så lenge jeg og barna mine har det bra! <3 Morten kommer alltid til å være i hjertet mitt! Han er og forblir en del av hver eneste dag i livet til meg å prinsessene våre, og han er med oss hele tiden. Morten ville vært glad for at jeg har møtt han jeg nå har møtt. Det er jeg helt sikker på! Snillere person skal man lete lenge etter, og Morten var glad i han. <3 


Jeg hadde behov for å skrive alt dette fordi jeg synes det er trist at noen mennesker skal være så fordømmende. Ikke glem at vi bare er mennesker.... 

:) 

-Kjersti-

Kjæresten min..

Vi savner deg så fryktelig mye..

Det var en av de mange sommerkveldene på Koster.. Stillheten hadde akkurat begynt å senke seg. Den beroligende summingen fra fredelige mennesker, den svake vindens sus i trærne, havets rolige lyder ved strandkanten og latteren fra glade og søvnige barn i soveposene sine. Vi var fire unge mennesker rundt et bord. Morten, Christer, Ida og jeg. En øl hver, og en samtale om en etterlengtet fisketur.. Det var en hvilken som helst kveld på paradis-øya mi Koster. Trodde vi...

Guttæne våre bestemte seg for at det skulle bli en liten tur med jolla. De kysset oss farvel, og skulle selvfølgelig ha med makrell hjem. Til vår store glede! Vi hadde maset om makrell i flere dager, og gledet oss til frokosten. Jeg og Ida ble sittende oppe noen timer den kvelden. Vi drakk litt vin og pratet. Det var godt å få litt alene tid med søstra mi. Da klokka nærmet seg ett bestemte vi oss for å legge oss. Vi var slitene etter en lang dag, og med tre elleville barn på morgenen, er det greit å være uthvilte. Dessuten skulle vi jo spise makrellfrokost! Jeg husker så godt da jeg lå i soveposen at jeg hørte en båt nede i sundet. Jeg tenkte for meg selv at det måtte være gutta som var på vei inn. Så sovnet jeg, trygg på at verdens godeste Morten skulle ligge ved siden av meg snart. Det jeg ikke viste da var at jeg aldri skulle få se den vakre kjæresten min igjen..

Jeg ble vekket av rop. Christer hadde en stemme og et tonefall som gjorde at jeg spratt opp av soveposen, og ut av teltet. Hjertet mitt dunket raskt allerede da, og jeg forsto at noe alvorlig hadde skjedd. I det jeg beveger meg ut av teltet og får se skikkelsen til Christer forstår jeg så mye mer.. Det var ikke vanskelig å se at han hadde vært i vannet en stund, og hvor hvor Morten??! Christer ropte at vi måtte skaffe en telefon. Ida løp. Jeg prøvde helt panisk å få vite hvor Morten var blitt av. Christer holdt rundt meg og forsøkte å berolige meg med at alt skulle gå bra. At Morten skulle komme snart. At vi bare måtte ringe etter hjelp. At han trodde Morten hadde svømt før han, og kommet til teltet først. At han nok var trygg. Sekundene og minuttene stod stille. Jeg hørte i det fjerne at Christer, med rolig stemme, forklarte til nødsentralen at båten hadde kantret. At de hadde falt i vannet. At Christer selv hadde svømt i flere timer, og at Morten fortsatt var der ute et sted.. Da orket jeg ikke mer. Jeg løp så fort jeg aldri før har løpt. Ida løp etter meg. Jeg kan ikke huske hvordan jeg kom meg fram, men plutselig sto jeg ytterst på det ytterste fjellet ut mot havet, og i den retningen Christer hadde forklart til redniningsselskapet. Jeg stirret og stirret. Gråt og gråt. Men ingen Morten var å se. Jeg var i sjokk. Jeg var svimmel og kvalm. Jeg brakk meg fordi jeg var så livredd. Jeg var alene i min egen verden. Det var absolutt ikke som et mareritt. Dette var ekte. Jeg var klinkende klar, og følte en sånn smerte som aldri kan beskrives med ord. Jeg husker at jeg fikk se rednings-skøyta. Først en, så en til. Jeg forsto allerede da at Morten hadde druknet. Han var dø. Min aller kjæreste i hele verden kom aldri mer igjen.. Da snudde jeg meg og gikk sakte men sikkert den samme veien tilbake. Helikopteret kom flygende opp over tretoppene forann meg, og jeg orket ikke se på det. Håpet om å finne Morten i live var uansett ikke reelt. Jeg husker mye fra denne grusomme søndagen, men ikke alt. Jeg satt i timesvis på samme sted og tittet ut over vannet. Mot fyret. Der ute hvor Morten hadde vært i jolla noen timer tidligere. Mange gode mennesker kom bort til meg i løpet av disse timene. Med varm mat, kald mat, varm drikke, kald drikke, tepper, røyk - mengder av røyk, noen prøvde seg med noen ord, andre holdt bare rundt meg. Allikevel var jeg helt alene i verden. Morten var jo ikke lenger her... Først da familien på Morten sin side kom, klarte jeg å krype ut av den ensomme verdenen min. De hadde akkurat mistet en sønn og en storebror. Jeg var ikke lenger alene. 

Hele øya var en sterk og samlet flokk denne dagen.. Og de mange dagene etter. Alle hadde de sine uunnværlige roller rundt oss. Noen prøvde tappert å få i oss mat og drikke, andre tok seg av pressen. De aller fleste var ute å letet. Noen på land, mange på havet. I tillegg var det jo alle disse fagfolka av alle slag. Men Morten kom aldri tilbake..

Tre og en halv uke skulle det gå før han ble funnet. Det var grusomme dager og uker, og bobla sprakk virkelig den dagen mennene i seilbåten fant han. Fra status som savnet til status som død, var som et nytt sjokk, og en helt annen fase i sorgen var begynt.. Hva vi skulle gjort uten alle dere fantastiske menneskene som støttet oss på alle mulige vis i denne perioden, det aner jeg virkelig ikke. Jeg er evig takknemlig for alt det dere stilte opp med. Det må dere vite. <3

Han døde ved å gjøre det han elsket. Å være på vannet, en sen sommerkveld.. Han druknet kanskje fordi han ikke hadde på seg vest. Eller fordi tilfeldigheter spilte en for stor rolle. Kanskje fordi han skadet seg på noe vis da bølgen traff båten, og den sank. Eller.... Ja. Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med ulike teorier. Men når alt kommer til alt vet ingen hva som egentlig skjedde der ute natt til 8. Juli. Men vi vet at han døde. Vi vet at vi mistet det kjæreste vi hadde. Vi vet hvor vondt det gjør..


Hvem hadde trodd at en stille og vakker sommernatt, på en liten og  uskyldig øy, skulle være grunnen til så mange knuste hjerter.. Vi ante bare fred og ingen fare. Den siste uka før det fatale skjedde, hadde vi snakket så mye om det å leve her og nå. Det å ta vare på hver dag som om det skulle være den siste, og det å velge å tenke positivt. Vi snakket om hvor gode vi hadde blitt på den biten der det siste året, og hvor bra vi hadde det sammen. Vi var lykkelige. Det ordet er så sterkt at jeg nesten aldri bruker det, men i denne sammenhengen kan jeg det. Morten var ett fantastisk menneske. Som pappa, kjæreste, sønn, bror, venn og kollega. Han hadde en ståpåvilje jeg ikke har sett hos noen annen. Han var sterk. Mentalt og også fysisk. Det er svært få mennesker som faktisk setter andre forann seg selv til en hver tid, men Morten gjorde det. Det var bare sånn han var. Han fantes ikke egoistisk i det hele tatt, og ville at andre skulle føle seg bra. Hans omsorg og kjærlighet til barna var helt enorm. Han gikk inn i den rollen, som om han aldri hadde gjort annet enn å være far før. Han var fornuftig, rettferdig, intelligent, ærlig og pliktoppfyllende. Han var den varmeste og mest empatiske  personen jeg noen sinne har møtt. Jeg kan jo selvfølgelig sitte her å skrive om kjæresten min i hele natt uten at det gjør meg noe, men det er på tide å gi seg nå. Morten er og forblir i hjertet mitt til jeg selv dør.. Jeg tenker på han hele tiden, og savner han så ubeskrivelig mye.. Hverdagen kom sakte men sikkert tilbake igjen, men følelsesmessig har jeg ikke kommet videre. Inni meg er det akkurat som om alt skjedde for en uke siden. Sårene har ikke begynt å gro, og smerten er like sterk. De tre sjarmtrolla hans snakker om pappa'n sin hver dag, og vi holder han levende gjennom minnene og samtalene om han. Bildene av han vil alltid være framme, og lysene her hjemme og på grava er tent hver eneste dag. 

Hvil i fred vakreste <3

Jeg skriver dette fordi det hjelper her og nå. Fordi jeg trenger å få plassert de mange tankene og følelsene mine, og fordi jeg har behov for å fortelle verden hvor vondt jeg har det. Mange spør meg hver dag om hvordan det går, da svarer jeg som regel at det går opp og ned.. Det gjør det jo også. Jeg kan smile og leve et vanlig liv. Men når alt kommer til alt har jeg det vondt. Livet blir aldri det samme igjen, og det tar tid før sårene gror.. Jeg driver fortsatt og venner meg til å leve uten Morten, og barna mine har det på samme måte tror jeg. Det er en ny hverdag, og et nytt liv for oss alle. Vi klarer det på et vis. Styrken i oss alle er større enn hva man skulle tro, og vi skal klare dette sammen. Samtidig må sorgen få jobbe så lenge det trengs.. Utfordringen er jo og ikke glemme å leve oppi det hele. Morten hadde ønska at vi skulle ha det bra. Det holder jeg meg fast i hver eneste dag, og det får meg sakte videre. En dag av gangen.

Jeg elsker deg evig kjære <3