08 Juli 2012. Det var dagen jeg mistet han. Min trygge havn, stødige fjell, min sjelevenn og aller nærmeste. Dere som virkelig kjenner meg vet at Morten på sett og vis reddet meg da jeg møtte han. Han kom plutselig inn i livet mitt med en enorm positiv kraft, og ga meg en styrke jeg aldri kan forklare dere. Han var unik. Det høres ut som en klisjé, men jeg opplevde faktisk ekte kjærlighet.
Når den som står deg aller nærmest blir revet bort fra deg vil naturlig nok livet ditt falle i grus. Vi får alle en psykisk reaksjon, men det kan oppleves på helt ulik måte fra person til person. Det er flere sorgfaser, og min startet med sjokk. Jeg var selvfølgelig uforberedt på ulykken, og reagerte med en psykisk og fysisk smerte som ikke kan beskrives så lett. Jeg hadde fysisk vondt i hver eneste celle i kroppen, og klarte ikke forholde meg til andre mennesker enn meg selv. Jeg kan nok ha virket apatisk, fordi jeg måtte gå inn i meg selv å la hjernen ta innover seg hva som faktisk hadde skjedd. Forsvarsmekanismen din gjør at du tar inn litt og litt, ikke alt på en gang, og alt og alle utenfor muren din eksisterer ikke. Jeg forholdt meg ikke til menneskene rundt meg før etter at noen timer hadde gått. Noen kan føle at hendelsen er uvirkelig, men for meg var det hele klinkende klart. Morten var død, og for å ikke bli akutt gal måtte jeg håndtere det på min måte. Jeg var i bobla mi en stund.. Sjokkfasen gikk over, og deretter kom det som blir kalt for reaksjonsfasen. Mange følelser ble vekket i meg, og jeg opplevde en ekkel blanding av angst og sinne. Jeg var også konstant kvalm, svimmel og utslitt. I ukevis tenkte jeg kun på én ting. Selve ulykka. Jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg skulle klare å komme meg videre fra de tankene noen gang, og jeg fikk heldigvis masse hjelp fra fagfolk, venner og familien. Jeg snakket om situasjonen min til jeg til slutt var ganske tom. Men det tok lang tid. Reparasjonsfasen kalles det. Man klarer å se litt mer bort fra det som i utgangspunktet har utløst sorgen din. Samtidig som man kan finne glede i ting igjen. Etterhvert kan man begynne å se framover igjen, og det er den siste fasen i sorgen, som heter nyorienteringsfasen. Jeg innfant meg med situasjonen min, og begynte å se framover å tenke ut hvordan det nye livet mitt skulle bli. Det er viktig å få med at alle disse sorgfasene har kommet å gått. Ett skritt fram og fem tilbake. Det er ikke noen fasit på hvordan hver enkelt opplever dette, og det er ikke slik at når man har kommet til den siste fasen, så er alt over. Absolutt ikke. Det har vært, og er fortsatt sånn at jeg befinner meg i en berg og dalbane i perioder. Sånn vil det nok være lenge. Allerede de første dagene opplevde jeg å ha alle de forskjellige fasene i løpet av en og samme dag. Det er utmattende. Jeg tror det er viktig å bestemme selv hvordan man skal ha det. Alt kan ikke styres, men veldig mye kan man faktisk velge selv. I dag skal jeg ha det bra! I dag skal jeg smile! Det er en kamp, og man må jobbe hardt hele tiden, men det er mulig.
I overskriften min valgte jeg å skrive dette til bedreviterne! Det er en del som tror de vet hvordan man skal ha det etter en tragedie, så da ble dere litt informert om det her. Det er ikke noen fasit! Jeg kjenner mange mennesker.. Jeg hater ingen. Men mange har skuffa meg i tiden etter at Morten døde. Noen har vist meg sitt sanne jeg, og det har skint så lett igjennom.. Det er mange som mener mye om meg og mine, og det er forsåvidt helt i orden. Vi har alle lov til å si hva vi mener. Jeg vil bare få spørre dere om dere faktisk vet hvordan det er å være akkurat meg!? Kan dere vite hva jeg har gått igjennom? Dere kan sette dere inn i situasjonen min, med mindre dere er totalt blottet for empati, men dere kan ikke oppleve den selv! Dere har alle en redsel for å miste deres nærmeste, og kan ha en mening om hvordan dere selv ville reagert på og håndtert situasjonen. "Jeg ville gjort det, og jeg ville i hvert fall ikke ha gjort det!" Osv. Men da kan jeg godt fortelle dere ett og annet om akkurat det... ;) Det er ikke så lett å snakke i det før dere er midt oppi det selv! Jeg har kommet meg helt alright gjennom en tid som de færreste ville gjennomgått feilfritt. Jeg har tatt noen rare beslutninger jeg kanskje ikke ville tatt tidligere, jeg har ramla og jeg har reist meg igjen, jeg har lært masse om meg selv og andre på godt og vondt, jeg har hatt grusomme dager, men også mange fine, jeg har vært utslitt, men funnet energi igjen. Jeg har levd livet mitt på min måte, jeg har grepet fatt i alt som har fått meg til å smile å holde meg oppe, og jeg klarer ikke se feilen i det. Jeg har ikke gitt opp, ikke ødelagt for noen, og jeg angrer ikke på noe. Jeg er den jeg er i dag fordi jeg valgte det jeg valgte i går. Lurer på hvordan dere hadde kommet dere gjennom den samme tiden.. Det er det nemlig ingen som vet på forhånd. :)
Jeg har møtt en fantastisk person. <3 En helt spesiell. En jeg har blitt veldig glad i. En som har gitt meg den samme trygge følelsen jeg hadde før Morten døde. Ingen vet hva morgendagen bringer, og jeg lar ikke så gode følelser vente, selv om noen utrolig nok har en formening om det også. Finnes det noen fasit på når man skal få lov å føle noe for noen igjen? :) Jeg er hodestups forelska i hvert fall! Riktig eller feil for andre! Det spiller ingen rolle for meg, så lenge jeg og barna mine har det bra! <3 Morten kommer alltid til å være i hjertet mitt! Han er og forblir en del av hver eneste dag i livet til meg å prinsessene våre, og han er med oss hele tiden. Morten ville vært glad for at jeg har møtt han jeg nå har møtt. Det er jeg helt sikker på! Snillere person skal man lete lenge etter, og Morten var glad i han. <3
Jeg hadde behov for å skrive alt dette fordi jeg synes det er trist at noen mennesker skal være så fordømmende. Ikke glem at vi bare er mennesker....
:)
-Kjersti-
